Fy flate...

Denne artikkelen, om koss det går i New Orleans no ti månader etter orkanen Katrina, gjer meg rett og slett temmeleg trist:

New Orleans is experiencing what appears to be a near epidemic of depression and post-traumatic stress disorders, one that mental health experts say is of an intensity rarely seen in this country. It is contributing to a suicide rate that state and local officials describe as close to triple what it was before Hurricane Katrina struck and the levees broke 10 months ago.

Compounding the challenge, the local mental health system has suffered a near total collapse, heaping a great deal of the work to be done with emotionally disturbed residents onto the Police Department […], who has sharp crisis management skills but no medical background. […]

Dr. Jeffrey Rouse, the deputy New Orleans coroner dealing with psychiatric cases, said the suicide rate in the city was less than nine a year per 100,000 residents before the storm and increased to an annualized rate of more than 26 per 100,000 in the four months afterward, to the end of 2005.

[…]

Many people who are not at serious risk of suicide are nonetheless seeing their lives eroded by low-grade but persistent feelings of sadness, hopelessness and stress-related illnesses, doctors and researchers say. All this goes beyond the effects of 9/11 and the Oklahoma City bombing, Mr. Curie said. Beyond those of Hurricanes Andrew, Hugo and Ivan.

"We've been engaged much longer and with much more intensity in this disaster than in previous disasters," he said.

At the end of each day, Sergeant Glaudi returns to his own wrecked neighborhood and sleeps in a government-issued trailer outside what used to be home.

"You ride around and all you see is debris, debris, debris," he said.

And that is a major part of the problem, experts agree: the people of New Orleans are traumatized again every time they look around.

"This is a trauma that didn't last 24 hours, then go away," said Dr. Crapanzano, the Louisiana mental health official. "It goes on and on."

Fy søren.

Kva er det eigentleg med det der landet? Eller: kva er det med dei som styrer det? Eg forstår jo at det er viktig å få drepe flest mogleg menneske, eigne og andre, i krigar på framand jord, så klart. Og at ein elles kjenner sterkt behov for å bidra på andre, like konstruktive vis i konfliktar rundt omkring i resten av verda.

Men likevel.

Kor ekstremt vanskeleg kan det eigentleg vera å bruka bare litt pengar – ein liten fraksjon av forsvarsbudsjettet, for eksempel, eller eit beløp som motsvarar det amerikanarane brukar på tyggi kvart år – til å ordna opp i eige land også?

Rydda litt, for eksempel?

Huskar de flaumen på Austlandet i 1995, folkens? Eg gjer. Bitteliten målestokk i forhold til Katrina, men likevel. Eg huskar koss folk stimla saman for å hjelpa, med sandsekker og husly og alt som høyrte til medan det stod på. Og at dei var med og rydda opp etterpå.

Eg gjentek: Rydda opp. Etterpå.

Snarast råd, faktisk, slik at folk kunne halda fram med liva sine, og sleppa å subba rundt i vonde, illeluktande minne. Og jada jada – det er forskjell på Norge og USA, på stor og liten, på kvalmande rik og bare ganske rik.

Dog: prioriteringar, kjære buskmann, prioriteringar!