Vinterleik
Var nett nede i vaskekjellaren og henta opp ullvasken. Stillongsar og trøyer, tjukke lodder og ein og annan vott. Lukta av våt ull i sprer seg frå tørkestativet ved radioatoren stova. Det er visst slik ei varm og trygg lukt, seier folk.
Ikkje eg. Hos meg går tankane til kveling. Den klamme ullvotten over munn og nase, snøen stappa med harde hender ned i nakken, nasen, hua og magen, tårene som ikkje må, ikkje må, ikkje kan koma akkurat no.
Ja, for me leikar jo bare, gjer me ikkje?
Dei andre jentene som står i ei klynge og ser på. Gutane som ser på dei etter vink og signal. Skal me ta ho endå hardare, visa kor sterke me er? Eit nikk, og nasen møter skaren, ein lått, og blodet fossar.
Heldigvis er eg nøkkelunge. Kan bruka timar på omvegen heim, heilt til blodet har stoppa, kvalmen har gitt seg, og tårene har runne tilbake til den inntørka innsjøen i magen. Eg overlevde denne gongen også.
Og om eg spring litt fortare neste, kan det henda eg klarer meg heilt til snøen smeltar. Kan det henda eg blir usynleg. Så lenge ingen ser meg, er eg trygg. Ingen vaksne, med snille smil og bekymra auger. Ingen jenter, med spisse blikk og nådelause krav. Og ingen gutar, med sterke armar og ullvottar.
6 kommentarer:
Å, det er vondt å ha det sånn. Og det er godt å være voksen og omgitt av folk som ikke trykker en ned - barn eller voksne. Du skriver så det kjennes langt ned i magen, -lin.
Ja, det er godt. Eg nemnte det då eg sa at eg er veldig veldig glad for å vera vaksen, ser du...
Nemlig :-) Det dumme er at noe av det - utilstrekkeligheten og alt - henger igjen litt fortsatt. Men det blir bedre og bedre!
Definitivt betre og betre. Akkurat no har eg det faktisk heilt topp - med ullsokkar på beina! :o)
Mitt votteminne: Skidag, 5. klasse. Jeg og bestevenninna mi skulle gå sammen med klassens taper, Unni med celebral parese (fordi vi var "snille jenter" - en forbannelse kastet over forsvarsløse jenter tidlig på barneskolen, som blir hengende der alt for, alt for lenge). Vi skulle gå opp til ei seter. Og jeg mener opp til - det var mest oppoverbakker hele veien. Unni og jeg ble raskt sist, fordi min såkalte bestevenninne ikke gadd å gå to skritt fram og ett tilbake hele tida. Unnis skistil (pga CP'en) var en slags omvendt Boklöv-stil, der skia til stadighet kryssa seg foran henne. Det gjør det unektelig vanskelig å ta seg fram i oppoverbakkene. Men - etter lang, lang, lang tid var vi også framme ved setera og skulle drikke kakao og grille pølser og kose oss, som gymlærerne på forhånd hadde lova. Dessverre hadde vi brukt så lang tid på å komme oss opp dit, at bålet var brent ned, og de andre var klare for å reise hjem igjen. Jeg spiste raskt ei skive med gulost som smakte av våt ullvott, mest for å slippe å forklare hvorfor jeg kom hjem fra skidagen med all maten inntakt i sekken.
Hjemturen gikk forøvrig bedre. Den omvendte Boklöv-stilen fungerer greit i nedoverbakke, for selv om Unni stadig gikk overende i snøen, så kom vi oss da relativt raskt fram. Jeg rakk til og med bussen hjem. Neste skidag lot jeg som om jeg var syk og lå hjemme og så på tv hele dagen. Jeg håper egentlig Unni gjorde det samme.
Ei forbanning over alle "snille" og "forståingsfulle" og FEIGE FEIGE FEIGE vaksenpersonar i alle ledd - sånne som brukar dei minste, mildaste, snillaste jentene som forsvarslause bufferar i einkvar situasjon!
"Du som er så flink med ADHD-Ronny, kan ikkje du sitta mellom han og Lugge-Lars ved matbordet i barnehagen? Og ver grei å ta deg litt av Bråke-Berit når me leikar ute - du veit jo at ho ikkje har det så lett som deg, stakkars - ho er jo ikkje heilt som andre barn, forstår du, og dessutan er mora aleine med ho, og det er jo ikkje bare lett det heller. Du, derimot, er no så flink å forstå og ta på deg ansvar. Kva skulle me vel gjort utan deg?"
Ja kva skulle de vel gjort. Teke vaksenansvaret sjølv, kanskje? Og ikkje heva forundra på augene over at alle dei andre, kjekke, "normale" ungane ikkje ville leika med den snille, milde jenta som var sett til å alltid dra på hyperguten og bråkebøtta?
For eksempel...
Legg inn en kommentar