Roten av mykje vondt

Eg har nett lese Roten av minus en av Atle Næss, kor eg fann dette herlege sitatet:

Å skrive biografier er et sekundært felt for den som ikke evner å drive det til noe ordentlig på det primære. Eller mer presist: Biografien er et område for fotnoteprodusenten, de ryddige, men begrensede tankers mann. Her kan den boltre seg som er hjelpeløst bundet til det banale, til hverdagsomstendighetene, sammentreffene, de små, sære nykkene - fordi han selv ikke makter å heve seg over dette nivået.
Biografen er den som ikke forstår kraften bak det enestående, det singulære, det profetiske, det hellige - og bare kan nærme seg dette ved å dra det ned på sitt eget nivå.
[...] det kleber noe annenhånds ved selve sjangeren, en duft av nederlag, av uoppfylte drømmer og sprukne forventninger.

Når innspelet kjem av ein forfattar som har skrive biografiar om både Ibsen, Munch og Galileo Galilei, er det sjølvsagt ironisk meint. Eit slags hjartesukk over eigen utilstrekkelighet. Det i seg sjølv er sjølvsagt grunn til å smila litt.

Likevel er det (syns eg) teke på kornet, det han seier. Eg er ingen biografi-affecionado, spesielt ikkje når det gjeld sånne kjempelange, overdetaljerte epos som brukar tre kapittel på å forklara at kjendisen hadde ein komplett normal barndom, tre på å referera tilfeldige episodar frå skuletida, og fjørti på å namedroppa alle folka biografiobjektet kom i kontakt med i studietida. Og så vidare, og så bortetter - gjesp gjesp! Det er kjekt å læra litt om folk som har levd, altså, men det er noko med omfanget...

Og Roten av minus en? Joda, bra den. Kanskje litt tynn på slutten, men det standpunktet røpar antageleg bare ein lite sofistikert lesemåte.