Om du var här

Det er visst blitt helg igjen. Eg har ete sushi og drukke vin, skravla med venninne og sett film. Sjelebot. Første frikvelden på veldig mykje lenger enn eg kan huska - kjenner eg bruker lang tid på å landa.

Men no er kvelden over. Eg er heime. Sykla gjennom dei mørke gatene (er det verkeleg allereie haust?!), tok trappene opp i sjuande, og låste meg inn i den tomme leiligheten. Skal vera aleine heime i helga, for første gong sidan me flytta hit.

Rart. Eg har jo budd her, sove her, jobba her i ganske mange veker no. Sett kjøkkenet veksa fram, forhalde meg til rotet i stova. Kikka ut over neonlysa i byen, med tekoppen i handa. Stått på balkongen og lytta etter toga.

Likevel - sjølv om det for lengst burde vera kjend, til og med kjært, å vera her - kjennest det mest rart. Ikkje einsamt, direkte, men rart likevel. Uvand, kanskje? Treng ikkje vera meir avansert enn som så. Alt er ikkje dramatisk.

Men eg tenker på det. Gler meg til ein slags "normalitet". Til å vera her, saman, utan å vera det bevisste. Utan stadig vekk å måtta gjera noko. Fiksa. Ordna. Saga. Montera. Skru og pussa. Til me bare bur her. Er til stades.

I lag.

Denne er til deg, kjære Lyslugg!