Tenk om...

Omtrent som å vera tre år igjen, og vita - heilt sikkert - at dokkene vaknar om nettene og vandrar fritt rundt. At dei likar is, og undrar seg over verda. At dei av og til forstår at dei er annleis, og blir triste ved tanken. Ser at dei er mindre, stivare, meir statiske enn andre menneske, utan å kunna gjera noko med det.

Likevel higande etter kjærleik. Etter å bli sett. Nysgjerrige på det som er rundt.

Alt dette. Bare at denne dokka er større, og dermed - paradoksalt nok - endå meir sårbar. Bevisst at alle glor, peikar, ler - utan å vita kvifor. At alle andre er mindre enn henne, og vel vitande om at ho ikkje er noko utan dei. At hennar liv - bokstavleg tala - ligg i andres hender. At ho er avhengig av småfolkets innsats.

Likevel open for verda. Undrande. Og så søt!

Enjoy!