obladi, oblada, life goes on - bra!

Og ellers? Noko nytt utanom tragisk, kvasi terrorsyt?

Mogleg det, mogleg det. Eg manglar bare litt oversikten. Overskotet. Lysta til å skriva det ned. Kanskje skriv eg nok for tida? "Nok"? Side opp og ned, oppslag etter oppslag? Eller så har det ikkje med det å gjera. Ikkje med det heller. Eg bare har ikkje noko å seia, rett og slett. Lite skjer, og tankane mine flaksar vidare før eg rekk å fanga dei.

Eg er framleis i avisa - vikariat ut året. Leiligheten går framover - no er kjøkkenet brukbart og bøkene sett i hyller i stova. Me skal til London ei langhelg i slutten av månaden - årets "sommarferie". Frilansingbølga er over for denne gong - eg kan pusta jamnare igjen. Samandrag, samandrag, samandrag.

Eg les. Tenker. Prøver å gripa. Halda fast. Kronikkar kan få meg til å grina, glad(?)nyheiter likeså. Utan at eg eigentleg er spesielt trist. Eller glad. Kanskje mest trøtt. Sliten. Men også nøgd. Priviligert.

Var på denne berømmelege haustutstillinga i dag. Lukka opplegg med vin og mat og omvising. Kunstprat, av den overpretensiøse, alvorlege typen. Gode Lyslugg like ved, med lurt glimt i auget og mjuke ord i øyret. Åh! Hjerte!

Neste gong eg skriv, skal eg ha noko på hjartet, ikkje bare i det. Eg lovar!

Kanskje.