ebony and irony

Eg driv framleis på med det der jobbdøgnetrundtopplegget mitt, så har eigentleg ikkje tid til ekstraskriving no heller.

Men så bare må eg likevel, for det er då grenser for kor tjukt ironien skal smørjast før sjølv eg ser det. Sjå bare på to av dei aller siste frilanstinga mine, altså desse som eg sit med til 2 og 3 og seinare om natta, stadig med gode intensjonar om at dette - dette - er sjølvsagt siste gongen:

* Torkjell Berulfsen om "det gode liv": Han konkluderer at det gode liv for han er å ha ein jobb han trivst med, og jobba omtrent heile tida. "Jeg har nok valgt bort venner til fordel for jobben - vennskap må jo pleies, og det har jeg ikke tid til. Kanskje er jeg i bunn og grunn en stor egoist?"

* Ingebrigt Steen Jensen om teambuilding og liknande newsspeak (jada jada, klisjealarm, eg veit. Eg sa ja mest for å hjelpa ein kompis i naud. Heilt sant!)

Han har eg, også ironisk, ikkje fått ein skikkeleg avtale med enno, all den tid me begge spring som tullingar for og i våre respektive jobbar. Dermed gjer eg research, og les det han sjølv skriv. Og no er det ikkje det at eg kjenner meg like godt igjen i alt, eller at eg er like samd i alt han seier. Absolutt ikkje alt! Men av og til må eg jo smila.

Av han, av oss, av meg.

Ta til dømes dette litle utdraget, om kvifor så mange yngre, vellukka, travle folk møter denne berømte veggen:

Vi er det 21. århundres sisyfoser. Vi ruller vår livskarrieres kampestein opp fra stranden mot toppen av klippen, og hver gang vi skal til å bikke den over, glipper den og ruller ned igjen. Forskjellen er at Sisyfos visste hva som ventet der oppe og aksepterte sin skjebne, mens vi hver eneste gang tror at nå! nå er det like før, bare vent til helgen, til vinterferien, til påske, til rypejakta, da vipper vi over kanten, da blir det bedre, bare vent!

Å, som eg ventar på helga! Som eg gler meg til eg også, ei gong, skal få ferie!

Vi har ikke lenger kraft til å bære våre egne liv; ikke helt frem. Vi klarer en uke til, et kvartal til og kanskje et helt år til hvis bare doktoren gir oss noe å sove på, men vi vet at det er umulig å bære et slikt liv hele veien frem. Det kan ikke fortsette på denne måten, sier vi til oss selv og til de få som fremdeles gidder å høre på. Deretter fortsetter vi som før.

Kor tungt er ditt liv? Og mitt?

Kanskje er vi blitt slaver av maskinen, det store kvernende hjulet av lønninger, opsjoner og posisjoner som maler oss til svevende støv. Kanskje er vi som hamstere på livets løpehjul, bena våre går som trommestikker mens vi står helt stille i rasende fart. ... Kanskje lider vi under anerkjennelsens tyranni, fordi applaus er turbolivets sterkeste narkotikum, en hallusinatorisk mikstur av berømmelse, ros og klapp på skulderen fra de andre, fordi vi ikke selv eier tilværelsens målestokk lenger, vi strekker oss alt vi kan, men Barnums linjal er nådeløs, for kort, gutt, du er ikke nådd høyt nok ennå. ... og hva skal du, hva har du fått til, hvor er du på vei?

Ja, Ingebrigt - kor er me eigentleg på veg?

Kor er eigentleg eg på veg?

Tilbake til teksten, i første omgang. Det blir ein lang kveld...