Overtid

Kvart over sju og framleis på jobb. Det er for gale. Det er verkeleg det. Det einaste som er verre, er at når eg ser bort på parkeringsplassen til den tidlegare nemnde bokklubben, ser eg (frå min vinkel) framleis fem bilar. Og kva gjer vel dei der? Jobbar dei også? Kvifor det? Likar dei det? Må dei? Finst det ei heil verd der ute kor denne seintjobbinga er vanleg? Kor det er sånn verda er? Eg veit ikkje. Vil helst bare sleppa.

Las litt i Nils-Øyvind sin blogg, m.a dette:
Verden flyter ut, skrumper inn, vokser sammen, verden flyter ut, skrumper inn, vokser sammen, og jeg ser ikke lenger forskjell på Brynjulv Raaen og Bjørgulv Braanen, Christian von der Hall og Alf van der Hagen, Bruce Lee og Truls Lie, Jon Hustad og Hustad leir, Bjørn Hansen og Bjørn Nilsen, Kristoffer Uppdal og Steinar Opstad, Niels Fredrik Dahl og Hans Fredrik Dahl, Tutta Pettersen og Tufte Johansen, Shampo Knutsen og Saabye Christensen, Ingvar Ambjørnsen og Bjørn Ingvaldsen, Roger Milla og Mulla Krekar, Pelè og Proffen, Ramsi og Ramslie, Samlaget og Småbruklaget, Cappelen og Kuppern, Oktober og Mai Helen, Anne Holt og Casino Steel, Erlend Loe og Erling Lae, la di do og la di da, verden flyter ut, verden skrumper inn, alt vokser sammen.

Og det syns eg eigentleg var ganske kult sagt. Litt sånn eg har det sjølv for tida, trur eg.