Long lost friend
Det er med blogging som med trening - fell ein ut av det, er det tungt å ta det opp igjen. Det er så mange ting eg gjerne skulle skrive om, gjerne skulle fortalt, men så orkar eg ikkje fordi eg då også må ut med forhistoria, og det gidd eg ikkje.
I staden skal eg fortelja om noko av det finaste som har hendt meg på lenge. Det skjedde i går tidleg, då eg fekk ein mail. Dvs, mailen var frå natt til lørdag, norsk tid, men eg las han altså i går morges, før frukost og joggetur på Ekeberg. Slik såg den ut:
[Namnet mitt],
Were you an exchange student at Webster High School? If so, I don’t know if you remember me. If not, I’m sorry to bother you.
Best, [Namnet hennar]
Gjett om eg var! Og gjett om eg huskar henne! Den tynne, rare, jenta som sat rett framfor meg i psykologi, og som eg hadde gym saman med annankvar dag. Ho som skreiv alle notata sine med STORE bokstavar, for "det er det kreative folk gjer", og som lærte seg norske barnerim og "eg hatar gym" utanat. Jenta som i dag, viser det seg, er gift med ein franskmann og mor til ei skjønn jente på snart to år.
Wow. At det er mogleg, 13 år etter forrige møte! Me har maila fram og tilbake heile helga, like boblande sjokkglade begge to, over at me fann kvarandre. Ingen av oss hadde eigentleg venta det, så gleda er desto større.
Plutseleg er eg tilbake til upstate New York, landet ved dei store innsjøane ved grensa til Kanada, kor det snødde metervis om vinteren og me derfor fekk fri frå skulen, snow days, rett som det var. Til gule skulebussar, sal av donuts til frokost, til rare tullefag og amerikanske highschoolklisjear og alle ting for første gong. Til første gongen eg smaka brownies, smaka bagels, smaka så mange ting. Til dei første skikkelege skuleballa, første bussturane til korfestival i Boston og musikalbesøk i Toronto, første forståinga av at eg kan vera akkurat kven eg vil, for her er det ingen som kjenner meg frå før. Første gong i New York City, første Halloween, første jul heimefrå, første sååå mange ting.
Som regel når eg lengtar til USA (og det gjer eg jo ganske så ofte), er det Seattle eg vil til. Men no kom eg liksom på upstate NY også. Dei store hagane i suburben, fulle av badebasseng og svartgrå ekorn og ungar og grillande fedre. Køyringa til symjetrening, med I'm a loser baby so why don't you kill me på anlegget og pit stops på Taco Bell og Wendy's. Symjestemna over heile delstaten, kor foreldra til Sarah, mormonane, insisterte på at eg skulle ligga gratis på deira rom, og mora Anne ønska at også eg var dottera hennar. Til den søte vertsfamilien som gjorde alt for at eg skulle ha det bra sjølv om dei totalt mangla evne til sjølvrefleksjon og forståing for at andre folk med andre meiningar også kan vera bra menneske.
Og det er sjølvsagt litt melankolsk, all denne mimringa, for kva har vel ikkje gått tapt av ungdommelig uskuld og overmot sidan 1994? Men mest er det godt. Godt å vita at det fortida skjedde. At ho sette spor i meg. Og at eg sette spor i henne. At det faktisk finst folk der ute som deler minne frå Webster, NY, skuleåret 1993/94.
At eg ikkje er aleine. Ikkje med det heller.
4 kommentarer:
Hurra for blogginnlegg, ventet lenge nå :-) Og ikke minst hurra for gamle kjente som får frem gode minner og hjelper oss til å huske det som var fint med den personene vi var før og den tiden vi var i da. Jeg hadde et møte med fortiden fra samme periode på fredag, og det er noe rart og fint med å se tilbake, samtidig som jeg ikke føler behov for å GÅ tilbake.
Ikke minst, hurra for å lese et fint innlegg fra deg igjen.
Takk for jubel, kjære du!
Du er tilbake! Jeg har ganske mange ganger nå lest "Jeg er ikke bare trist, altså", og dét i seg selv er jo en trist setning, siden den på en måte impliserer at "men jeg er litt trist også"... Men moro å høre at du har finni igjen venn fra fortida - og, for meg, litt vittig å høre at det var jenta som skrev med store bokstaver... vet ikke om du husker det, men du skrev en gang et brev eller en epost til meg i STORE BOKSTAVER og nevnte jenta som hadde sagt det var dét kreative mennesker gjør (tror muligens dette var i York, under oppgaveskriving, da kreativitet føltes som en mangelvare).
Apropos fortida, jeg bestilte tur til Paris her om dagen - skal ikke reise før i april/mai, men da er det jaggumeg 10 år siden jeg bodde in France, så det er på tide med en pilgrimsreise til landet der jeg for alvor begynte å like rødvin, oster som lukter alt annet enn nøytralt, og der jeg oppdaget at bakeriene har mye annet enn croissants og pain au chocolat (tarte au fraise, for eksempel, og flan!). Hm, mye mat knyttet til de minnene, visst, men det er da andre ting der også... Fnac, for eksempel, og Sephora. OG, eh, andre ting. Gleder meg!
Back with a vengeance!
Eller noko slikt ;)
Paris er eg alltid for. Og Paris om våren? Aaah! Høyres heilt topp ut.
Me skal for øvrig innom Madrid om eit par vekers tid, på veg heim frå - ahem! - Marokko (hurra!). Tenkte eg skulle pumpa deg for eit par gode råd der, men tenker me tar det per msn eller mail...
Legg inn en kommentar