Venner for livet

Eg sit på kontoret, som har vore Husgjestens soverom den siste månaden og skal vera det ei dryg veke til, og prøvar å skriva ferdig noko med deadline i morgon tidleg, medan eg fungerer som levande oppslagsverk og ordbok for dei på stova. I sofaen der sit Lyslugg si syster, som er på besøk for å få hjelp til den heimeeksamenen ho skal levera i morgon, og Lyslugg, som jobbar med eittelleranna han må ha levert før midnatt for å få vera med på ein eller annan konferanse eller kvadetnoer, medan også han hjelper syster si med oppgåva. Tidlegare las han oppgåva hennar medan ho rulla ut bollar av deigen han laga tidlegare, og eg laga kringle medan han bruka Dumbo på kontoret til å skriva ut frå. I godstolen like ved sofaen sit Husgjesten og lærer seg powerpoint og installerer Netscape (!) som ho treng i den nye jobben sin, medan også ho bidreg med språkhjelp og heiarop til Lysluggsysteras heimeeksamen, Lysluggs konferanseting og min deadlinetekst. Når bollane er gjennomsteikte tek Lyslugg dei ut, og når kringla luktar ferdig, ordnar eg opp. Alle drikk te, alle er saman, akkurat som me er tilbake på nittitalet og bur i kollektiv og gler oss til å sjå Friends eller Seinfeldt på TV tirsdag.

Og sånn går no dagane.

Heilt til natta kjem. Då er dei tre andre kollektivistane ferdige og går og legg seg, og eg sit aleine igjen. Det er greit det. Eg kjem i mål, denne gongen også. Ute blir det mørkare og mørkare, så lysare igjen, og regner trommar forsiktig mot ruta.



Stilt, innforstått, roleggjerande.

- Men innan eg skal sykla til jobb i morgon tidleg, bør det ha slutta, altså!