langsomt
Og du jobbar rundt. Igjen. Og registrerer at det skjer oftare og oftare, eller i alle fall ikkje sjeldnare, og at det sikkert burde gjera deg meir bekymra enn det gjer. Du les bøker om natta og anmelder dei om morgonen, og brukar seine og etterkvart tidlege timar på ordteikning av folk du ikkje kjenner og nesten bare såvidt har møtt. Du stiller på pressekonferansen og er førebudd til telefonintervjuet og les rapporten på fritida. Og du er tretti men har framleis ikkje fast jobb, og kan ikkje få ungar for kven veit om du klarar å jobba frilans fram til termin når det blir synleg og ingen lenger vil gi deg vikariat og kva har du vel å venda tilbake til etterpå. Og snart har du vore der for lenge i vikariat så alikevel og må ut på lufting igjen sånn at ingen - Gud forby - skal måtta ta noko ansvar for deg og rettane dine i dette arbeidslivet. Du stiller opp og hoppar når det skal hoppast og latar som det ikkje gjer noko med deg at folk du ikkje kjenner og aldri har møtt vil dynka deg i kaffi på generelt grunnlag, som representant for den "standen" du visstnok tilhøyrer. Og du prøver å vera snill og du prøver å følga med og du svarar ja og ikkje nei og tar sjølvsagt den ekstravakta også og joda du får heller skriva overtid. Og du dør så jævla langsomt at du faktisk trur at du lever.
Og innimellom, sånn av og til i ein sein nattetime, blir du litt sliten av det heile.
Litt.
4 kommentarer:
Helvetes journaliststand. Det er bare fordi det er journalister atde får holde på. Alle andre yrker hadde forlengst blitt avslørt av - nettopp - journalistene. Jeg solgte sjela mi til reklamen, og mangt kan sies om det, men til syvende og sist er jeg glad for det. Så får det heller være at integriteten er ikkeeksisterende og barndomsdrømmene er forsvunnet som dugg for solen. Men du, husk at du får alltid en jobb. Ikke sett livet ditt på hold. Klem og HANG IN THERE: om ikke annet, får du lønn i himmelen.... hø hø.
Du har min fulle sympati og medfølelse på den fronten. Jeg er fortsatt ikke kommet over at du ikke fikk Den Faste Jobben, men fortsatt hellig overbevist om at du kommer til å få den, forhåpentligvis i nær framtid. Antar at du ikke har slengt inn en søknad til kongehusreporter-stillingen i Dagbladet (eller var det VG?) som jeg så annonsert her om dagen? I så fall kunne jeg pep-talket det opp før intervjuet.
Selv kan jeg ikke klage for tida, tilfeldighetene har fått det til sånn at jeg nettopp er tilbake fra ei uke i Madrid (47 jobbmail ventet på meg. Jeg ante ikke jeg var en så viktig brikke i Det Store Spillet!), skal nå jobbe sinnssykt hardt en uke, så er det påske og da skal jeg til York, så er det en ukes hard jobbing, deretter en uke i Dublin, før hele galskapen med heldagsprøver og eksamener setter inn. De ukene jeg faktisk skal jobbe kommer til å bli 100% jobb og 0% fritid, men jaggu tror jeg det er verdt det. :) Hold hodet over vannet, lille venn, ikke glem å puste, spise og sove. Det er faktisk essensielle og slett ikke oppskrytte ting når alt kommer til alt.
Når der er sagt tror jeg at jeg skla følge mine eminente råd og gå og legge meg - og det før klokka 2.
Jeg sitter på jobb og dingler med beina. Pulten og stolen er litt for høy, klikk-klakk-hælene mine når bare nesten ned til gulvet.
I dag er det nesten ingen andre her, for nesten alle har påskeferie. Derfor har jeg brukt mesteparten av tiden til å søke på "starte forlag", "bli forfatter", funnet ut hva forlagskonsulent betyr, tenkt på at jeg burde hatt en grad i litteratur, drømt om alt jeg burde gjort som er noe annet enn å tegne prosesser for en IT-avdeling. Bruke livet mitt på å dele inn jobben til folk i små brikker som kan skyves rundt, som et brettspill. Bokser og piler.
Men jeg skjønner jo at sånne kreative jobber er ufattelig mye vanskeligere enn jeg tror. Akkurat nå blir jeg bare kvalm av ni-til-fem i sorte bukser med press og lønna inn den 25. hver måned, men det sitter nok noen andre der ute og er misunnelige på meg.
Det er bare det at hodet mitt er et annet sted. Hodet mitt vil gjøre sånne ting som gjør at tiden bare forsvinner. At jeg er dypt fokusert og ikke har lyst til å lese dagbladet.no i stedet for å gjøre det jeg burde gjøre. At det jeg burde gjøre er det jeg har lyst til å gjøre..
Jeg vet ikke helt hva jeg prøver å si. Men jeg prøver kanskje å oppmuntre deg litt. Selv om du jobber og jobber så er det sånn at hvis du jobber med noe du faktisk synes er utrolig artig, i hvert fall deler av tida, så er det kanskje ikke så verst allikevel.
Men prøv å tenke langsiktig. Du må si nei noen ganger – hvis du jobber ufattelig mye i dag fordi du tenker at du må, så tenk heller at hvis du fortsetter slik vil det plutselig si stopp, og da får du ikke jobbet i det hele tatt..
Ta vare på deg selv. Takk for at du skriver fine ting. Jeg fikk forresten lyst til å lese den boka du skrev om i en tidligere post..
Hm, så lenge uten å skrive noe... du MÅ være i Afrika! Hurra! Håper du koser deg masse der. Jeg er inne i jobbuke før ny ferieuke til Dublin. Gleder meg masse.
Legg inn en kommentar