Frista

Eg har omsider fått lese «von Aschenbachs fristelse» av Jan Jakob Tønseth. Lenge etter kritikarros og Brageprisnominasjon og nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris, men i alle fall før denne vert delt ut.

Heldigvis!

For ei nydeleg bok! Knirkete gammaldags, med soignert sprog og tjukke lag klassisk danning. Og klokskap:

«Det gjelder å ta brodden av reddsomheten på et tidlig tidspunkt. Jeg vet hva som skjer når den får vokse seg stor og uimotståelig. Den tar deg vekk fra verden. Verden? Det er nok å slå stort på. Det inntrefer med det nære. Den tar kaffekoppen fra deg. Vekslepengene, metrobillettene. Å lese en avis er en kraftanstrengelse. Barbere seg, pusse tennene - utenkelig. Tanken på å vanne blomster, uoverkommelig. Reddsomheten setter deg under pari. Den tar taleevnen fra deg. Du ser deg omkring i rommet. Det er ingenting der som angår deg. Den tar fuglesangen fra deg. Og barnas glade latter. Nei, det er ikke å slå for stort på. Den tar solnedgangen fra deg. Utsikten over Paris' hustak. Trekronene som bøyer seg for vinden under himmelen. Den tar nord og syd fra deg, og solen og månen og de tolv stjerner.»

Ei visse om at einsemd ikkje alltid er einsamt, og at anonymitet ofte er noko fint:

«Jeg gjorde som Baudelaire gjerne gjorde: søkte asyl i mengden. Man er et menneske i mengden. Man er i det alminnelige. Man er comme il faut. Man er anonym grensende til det utslettende. Her får man være i fred. Slik slo jeg i hel et kvarters tid. Det gjorde godt.»

Og ein vakker, fantastisk rørande respekt for det forsiktige. For dei forsiktige:

«Og til dem som måtte spørre hvorfor jeg er så omstendelig, hvorfor jeg gjør selv en slik bagatell til et spørsmål om takt og tone, vil jeg svare: er litt blyghet og sømmelighet å forakte òg nå?
[...]
Man er redd for å blamere seg. Man later som ingenting»

Det er ei bok som må lesast seint, i alle fall mykje seinare enn vanleg for meg. Som kanskje må tyggast litt, men som til gjengjeld blir med vidare. Eller, for å seia det som juryen i Nordisk Råd:

«De ulike jeg-fortellerne er innadvendte og beskjedne og forsiktige inntil det passive, men boken gjør dem også tydelig til stede i sine dagligdagse liv og gir dem små håp om at en lun, upretensiøs lykke ikke nødvendigvis er langt unna. De opplever verden nyansert og langsomt og ikke minst sanselig. De kan le av seg selv, men de forsøker også å oppnå genuin endring, genuin ny frihet.»

Anbefales!