Den kalde songen

Det har vore eit bratt år så langt. Seigt og mørkt og vanvittig slitsamt. Kaldt.

Eg ikkje bare trur at Klaus Nomi ville ha kunna relatera til det.

What Power art thou,
Who from below,
Hast made me rise,
Unwillingly and slow,
From beds of everlasting snow!

See'st thou not how stiff,
And wondrous old,
Far unfit to bear the bitter cold.

I can scarcely move,
Or draw my breath,
I can scarcely move,
Or draw my breath.

Let me, let me,
Let me, let me,
Freeze again...
Let me, let me,
Freeze again to death!

(Men, for ordens skuld før nokon ringer Gaustad, eg er laaangt frå suicidal, altså. Bare blå. Kald. Stiv. Uvillig.)